Den indre stemmen ute

I helgen kunne vi lese om en folkeavstemming i Sveits som ga uventet og overraskende resultat. Folk raser og roper om demokratiets fall etter sveitserne sa nei til at muslimene kunne bygge minareter. Det blir brukt ord som pinlig av et demokratisk land å si nei.
Minaret er et tårn som blir bygd i tilknytning til moskeer.

Men er det egentlig så pinlig som vi vil ha det til? Var det så uventet?
Med muslimenes inntog og forventning til vestens oppofrelse?
Da skal det være sagt at toleranse til religionens uniforme klesplagg ofte står til debatt og fornektelse ved diverse offentlige installasjoner. SÅ de har sikkert sin motstand. Men hva kommer de av? Hvorfor kan ikke de, som resten av den vestlige verden innrette seg etter det ansvaret og friheten vi har, som nettopp gjør at vi har et demokrati? Islam er en sterk religion i vekst i Europa. Det vi ser er et undrende Europa som nølende i blinde undrer seg bak en snillisme og naivitet. Deres forventninger til Europa får demokratiene til å gå på tvers av demokratienes prinsipper som frihet, ansvar og fri vilje. Mens der finnes folk som slår homoer fordi det er en styggedom i DERES område. Holocaust blir oversett som en historisk hendelse fordi de faktisk fornekter det. Dette er sterk inngripen i vestens historie som gjør at vi har det slik vi har det i dag. Med engang demokratiske styresett føyer prinsippene er vi ikke lenger demokratiske. Med engang vi føyer minoriteter av frykt, er vi ikke lenger demokratiske. Med engang forleggere blir utrygge grunnet drapsforsøk og forfattere flykter i eksil, er vi ikke lenger demokratiske. bare jeg frykter å slippe den indre stemmen ut, er vi da demokratiske?
Det snakkes om politisk korrekthet.

Snakk om denne; Det ville vært politisk korrekt om Islam som religion hadde justert sine automatiske levesett for Allah og blinde justitia og det frie demokratiske styresett.

Logg

Feel. Fil. Autofil. Bifil. Homofil. Frankofil. Høyre fil, venstre fil. feil fil, den andre fil. exe fil. doc-fil, bin-fil. bausag-fil.

Jeg er redd jeg har overvurdert meg selv, med å gå ut å kalle denne bloggen for Den indre Stemmen, siden det innebærer en forventning til en dimensjon de fleste har et forhold til, og som representerer tydelige dere indre private hemmelige rom. Hvem er jeg til å definere den indre stemmen? Skal jeg definere den

Med å entre denne bloggdimensjonen som vi nå har fått, og attpåtil kalle den for Den indre stemmen, føler jeg at jeg ramler inn på scenen i Royal Albert Hall, midt i et teaterstykke, med Dronningen til stede(ja, hun med teen) naken og uten manuskript. I sufflørboksen sitter på tusenvis av kommentarskribenter, sinte og sultne, som rasende ulver, og venter. De har ikke sett meg enda. Men det har ikke publikum heller. for jeg har ikke sagt noe enda. Jeg er usynlig. En av statistene har sett meg, men våger ikke å reagere, i frykt for å ødelegge hele greia. Dronninga er jo tilstede. Den indre stemmen sier jeg burde ha tenkt et stygt ord på F, men jeg gjør det ikke. ikke F....

Den indre stemmen

Realisme versus den indre oppfattelsen. Det tror nok jeg'et i denne bloggen vil kunne gå litt rundt i. Hva vi oppfatter som normalt inni oss, men som vi observerer og erfarer i den virkelige verden, Utenfor.

Vi som borgere i Norge f.eks. Vi er også konsumenter. Så vel av åndelig føde og forbrukere av materialismen og bidragsytere til kapitalismen.

Mens noen er opptatt av å gi, er andre opptatt av å ta. Mens andre igjen, både gir og tar.

En gruppe mennesker i vårt samfunn mener de har krefter nok i kroppen til å underholde oss på toppnivå, herunder idrett, mens andre vrir surt oppsparte midler av oss til høytider, herunder som f.eks mystisk.no etc, i vår famøse åndelige indre kamp. En meget subjektiv blogg med andre ord. Men kan man være kollektiv subjekt i vårt samfunn? Det vil vise seg. Håper du følger med.