Jeg er redd jeg har overvurdert meg selv, med å gå ut å kalle denne bloggen for Den indre Stemmen, siden det innebærer en forventning til en dimensjon de fleste har et forhold til, og som representerer tydelige dere indre private hemmelige rom. Hvem er jeg til å definere den indre stemmen? Skal jeg definere den
Med å entre denne bloggdimensjonen som vi nå har fått, og attpåtil kalle den for Den indre stemmen, føler jeg at jeg ramler inn på scenen i Royal Albert Hall, midt i et teaterstykke, med Dronningen til stede(ja, hun med teen) naken og uten manuskript. I sufflørboksen sitter på tusenvis av kommentarskribenter, sinte og sultne, som rasende ulver, og venter. De har ikke sett meg enda. Men det har ikke publikum heller. for jeg har ikke sagt noe enda. Jeg er usynlig. En av statistene har sett meg, men våger ikke å reagere, i frykt for å ødelegge hele greia. Dronninga er jo tilstede. Den indre stemmen sier jeg burde ha tenkt et stygt ord på F, men jeg gjør det ikke. ikke F....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar