Den indre stemmen ute

I helgen kunne vi lese om en folkeavstemming i Sveits som ga uventet og overraskende resultat. Folk raser og roper om demokratiets fall etter sveitserne sa nei til at muslimene kunne bygge minareter. Det blir brukt ord som pinlig av et demokratisk land å si nei.
Minaret er et tårn som blir bygd i tilknytning til moskeer.

Men er det egentlig så pinlig som vi vil ha det til? Var det så uventet?
Med muslimenes inntog og forventning til vestens oppofrelse?
Da skal det være sagt at toleranse til religionens uniforme klesplagg ofte står til debatt og fornektelse ved diverse offentlige installasjoner. SÅ de har sikkert sin motstand. Men hva kommer de av? Hvorfor kan ikke de, som resten av den vestlige verden innrette seg etter det ansvaret og friheten vi har, som nettopp gjør at vi har et demokrati? Islam er en sterk religion i vekst i Europa. Det vi ser er et undrende Europa som nølende i blinde undrer seg bak en snillisme og naivitet. Deres forventninger til Europa får demokratiene til å gå på tvers av demokratienes prinsipper som frihet, ansvar og fri vilje. Mens der finnes folk som slår homoer fordi det er en styggedom i DERES område. Holocaust blir oversett som en historisk hendelse fordi de faktisk fornekter det. Dette er sterk inngripen i vestens historie som gjør at vi har det slik vi har det i dag. Med engang demokratiske styresett føyer prinsippene er vi ikke lenger demokratiske. Med engang vi føyer minoriteter av frykt, er vi ikke lenger demokratiske. Med engang forleggere blir utrygge grunnet drapsforsøk og forfattere flykter i eksil, er vi ikke lenger demokratiske. bare jeg frykter å slippe den indre stemmen ut, er vi da demokratiske?
Det snakkes om politisk korrekthet.

Snakk om denne; Det ville vært politisk korrekt om Islam som religion hadde justert sine automatiske levesett for Allah og blinde justitia og det frie demokratiske styresett.